Alf Prøysen ble født 23. juli 1914 på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker. Prøysen var en av flere husmannsplasser under gården Hjelmstad og er i dag museum. Familien bestod av Olaf og Julie Andreassen og barna Marie, Margit og Olaf. Alf var yngst. Som navneskikken var den gang, fikk barna etternavn etter farens fornavn og het Olafsen. Da han ble voksen tok Alf navnet Prøysen.

Alf har sjøl fortalt om barndomsårene i boka "Det var da det og itte nå". Her forteller han bl.a. om den store standsforskjellen mellom folk. I Prøysen var det ingen rikdom på materielle goder, og de sleit hardt mange ganger for å få det til å gå i ihop. Men de var mange i samme båt. Langs Prestvægen lå det husmannsplasser på rekke og rad i god avstand til de store gårdene nede i bygda.

Første dikt på trykk

Som husmannsgutt var veien videre fastlagt. Etter folkeskole og konfirmasjon var det å få seg jobb på en gård. Mer skolegang var det sjelden noen som hadde råd til. Det hadde heller ikke Alfs foreldre, men han fikk et stipendium så han kunne gå på fylkesskolen (Ringsaker Amtskole). Her tjente han for første gang penger på skrivekunsten sin med å skive stiler for medelevene for femti øre.

Men i 1932 var det slutt på skolegangen og han fikk jobb som griskokk. Det var det arbeidet som ble ansett for det dårligste på gården. Seinere avanserte han til sveiser (fjøsrøkter). I fritida holdt han på med lokalrevyer, amatørskuespill, tegning og skriving.

I 1938 fikk han se sine første dikt på trykk både i "Kooperatøren" og Nils Johan Ruds "Arbeidermagasinet" (som seinere skiftet navn til "Magasinet For Alle").

Bort fra Ringsaker og bokdebut

I 1939 reiste han fra Ringsaker til Østlandet og arbeidet på gårder i Sørum og Ullensaker før han kom til Vøien gård i Asker i 1942. Gården lå rett ved siden av Statens Småbrukslærerskole. Her satte studentene opp revyer, og Alf kom tidlig med både som skuespiller, forfatter og kulissemaler.

Mens han var på Vøien skreiv han noveller og viser som foreløpig ble liggende i skuffen. Men i 1945 debuterte han med novellesamlingen "Dørstokken heme". Samlingen ble godt mottatt og fikk meget god kritikk bl.a. av Aksel Sandemose i "Friheten".

Artist, platekarriere og ekteskap

Da Oslo-studentene skulle sette opp sin første revy etter krigen, trakk de med seg gårdsarbeideren Alf Prøysen. Revyen het "Ad Undas". Ei vise fra revyen ble spilt i radioen og Haakon Tveten i Columbia syntes Alf hadde så fin stemme at han ba ham synge inn to viser han hadde liggende. Det var "Frøken gi meg himlens nummer" og "Bare pappa hadde tid". Plata kom ut i 1947, men ble ingen stor suksess. Det ble derimot de tre platene med egne viser som kom ut året etter. Det var "Blåbærturen" / "Lillebrors vise", "Pelles bursda'" / "Sirkusvise" og "Husmannspolka" / "På Hamar med slakt". Platene ble voldsomt populære, og ble mye spilt i radioen.

Nå ble det fart i karrieren. Samme året (1948) kom den første viseboka "Drengestu'viser" som ble revet vekk og alt i alt har solgt i 135 000 eksemplarer.

Alf Prøysen ble en ettertraktet artist og reiste land og strand rundt med gitaren.

I 1948 giftet han seg med Else Storhaug (f. 1916) og de flyttet inn i et anneks hos Borghild Rud og Wilhelm Prestø i Nittedal. De fikk to barn. Elin Julie (f. 1949) og Alf Ketil (f. 1951). I 1951 flyttet familien inn i annen etasje i en tomannsbolig med Ivar Halvorsen (Blå-Skia) og hans familie i første. Og i 1963 ble det eget hus i Stasjonsveien.

Barneviser og barnetimer

I 1949 kom den første viseboka for barn. Det var "Lillebrors viser" med melodier av Finn Ludt og illustrasjoner av Øystein Jørgensen. Han var alt kjent for barna fra Lørdagsbarnetimen, plater og opptredener, og boka ble godt mottatt. Så godt at boka i dag er omtrent umulig å oppdrive antikvarisk.

Fra 1952 kom han til Barnetimen for de minste, og blir regnet som en av de tre store ved siden av Anne-Cath. Vestly og Thorbjørn Egner.

Mye av Alf Prøysens produksjon, både i bokform, på plater og i radio, var laget for barn. Den største internasjonale suksessen fikk han med fortellingene om Teskjekjerringa. Av andre barnebøker er nok Sirkus Mikkelikski den mest kjente, både i bokform og i teaterversjon. Her møter vi blant annet Bolla Pinnsvin og Helene Harefrøken.

I 1950-årene kom han også inn i mange hjem som bearbeider og oversetter av den populære serien "Tidens gullbøker" og som medredaktør i "Mitt Skattkammer".

Trost i taklampa

I 1950 utkom hans eneste roman "Trost i taklampa". Den handler om ett av etterkrigstidas store problemer, ungdommen som reiste fra bygda til byen og tømte jordbruket for arbeidskraft. I romanen er det Gunvor som har reist til byen og nå er hjemme på sommerferie og prøver å få andre til å dra. Her kler Alf Prøysen av alle dem som glorifiserer arbeidet på bygda og vil holde ungdommen på plassen sin, samtidig som han holder med Gunvor som våger å bryte opp.

Boka vakte voldsom debatt. Publikum likte den, for den ble solgt i 52 000 eksemplarer bare i utgivelsesåret.

Allerede i 1952 var boka blitt til teaterstykke, dramatisert av forfatteren i samarbeid med Asbjørn Toms. I 1955 ble "Trosten" til film med innlagte viser med melodier av ai Sønstevold. Herfra er bl.a. "Trippe-tripp" og "Blåklokkeleiken".

I 1963 var det klart for musikalversjonen med Finn Ludts melodier. Herfra er visene "Blåklokkevikua" og "Snekkersvekara" de mest kjente. Musikalversjonen er blitt satt opp flere ganger, både på Det Norske Teatret, Riksteatret og i tallrike amatørteateroppsetninger.

Lørdagsstubber i Arbeiderbladet

I 1951 begynte Alf Prøysen med en fast spalte, "Lørdagsstubben", i Arbeiderbladet. Det var oftest en kort novelle, men kunne også være personlige fortellinger eller viser. Han samlet sjøl noen av stubbene i to bokutgivelser; "Utpå livets vei" (1952) og "Kjærlighet på rundpinne" (1958). Nils Johan Rud redigerte på 70-tallet fire samlinger med prosastubber og en samling viser og vers fra Arbeiderbladets spalter. Lørdagsstubbene var alltid illustrert av Borghild Rud.

Slagere og viser

1950-tallet er tiåret for de store plateslagerne signert Alf Prøysen og Bjerne Amdahl. Og Nora Brockstedt var den som i første rekke gjorde "Sønnavindvalsen", "Tango for to", "Mari du bedåre" og mange flere til landeplager.

Fra 1954 til 1962 redigerte Alf Prøysen en visespalte i "Magasinet For Alle" hvor leserne skulle sende inn skillingsviser og gamle viser. Mange av disse sang han inn på plate, blant annet "Lille vakre Anna" og "Tordivelen og flua".

I anledning av at han fylte 50 år (1964), ble det gitt ut "Tolv viser på villstrå" illustrert av Hans Normann Dahl. Blant de tolv visene uten melodier finner vi bl.a. to kjente viser på trykk for første gang. Det er "Du ska få en dag i mårå" med bare ett vers og refreng og den første versjonen av "Romjulsdrøm".

Utover på 60-tallet skreiv Alf Prøysen flere av sine mest kjente og kjære viser, som "Så seile vi på Mjøsa", "Jørgen Hattemakers vise" og "Æille har et syskjenbån på Gjøvik" (utgitt i "Så seile vi på Mjøsa" 1969).

En produktiv forfatter

Alf Prøysen var en produktiv forfatter med mange jern i ilden og aktiv til det siste, ikke minst i en mengde radioprogrammer i NRK. Fjernsynet trivdes han ikke så godt med, men han lagde noen barneprogrammer og en serie med visegjester i studio. Sommeren før han døde var han med på innspilling av en serie fjernsynsprogrammer om sitt liv og diktning.

Samtidig hadde han levert inn manuskroptet til den boka som skulle bli "Det var da det og itte nå" med utgangspunkt i en radioserie om barndommen hans. Den kjente bildeboka om "Snekker Andersen og julenissen" med Hans Normann Dahl tegninger var også klar til utgivelse. Begge disse bøkene utkom i 1971.

Alf Prøysen døde av kreft 23. november 1970, og ligger begravet på æreskirkegården på Vår Frelsers gravlund.

© Elin Prøysen 2003.
Artikkelen ligger også ute på www.nittedalsnettet.no

Bilder © Oker Nett

Du kan også ta en snartur til Prøysenstua (Alf Prøysens barndomshjem), Prøysenhuset (Alf Prøysen i ord og toner, kulturhus til minne om Alf Prøysen) eller statuen av Alf Prøysen.

Ringsaker elektro

Mølla Foto & Rammer AS

Gratis
rubrikkannonser